Dommedags- kunstneren

Javier Barrios er et navn du bør merke deg med det samme i norsk samtidskunst. Med nesten kitschy og barokke virkemidler lokker han deg inn i dommedagen – eller håpet etter kaoset. La deg oppsluke av mørke hull!

LILLESTRØM (KUNST): Siden Javier gikk ut av Kunstakademiet i 2007, har han vakt oppsikt i kunstmiljøet med sine totalregisserte utstillinger der verdensrommet er temaet. Intet mindre. I 2011 viste han sin første utstilling, Twilight is Upon Me på Galleri Rod Bianco, som utgjorde den første i en serie på tre utstillinger. Nummer to var den nylig avsluttete Black Matter på Akershus Kunstsenter, og nummer tre vil finne sted i Museo Santo Domingo i Guatamala denne høsten.

– I kunsten min er det en relasjon til science fiction og romforskning, vitenskap og teknologi, enten det er hentet rett fra film og litteratur, eller ved å grave i NASA sine hjemmesider og bildearkiv. Qatsi-trilogien (Koyaanisqatsi, Powaasqatsi og Naqoyasqatsi) til Godfrey Reggio og Ken Richards er det arbeidet som har påvirket meg mest som kunstner. Titlene er hentet fra hopispråket, og betyr gal verden i oppbrudd, liv ute av balanse og en annen måte å leve på. Filmene skisserer hvordan det moderne samfunn tømmer verden for ressurser, og setter menneskeheten i en livstruende situasjon, der fiksjon og fakta glir over i hverandre, fortalte Javier i et intervju til Billedkunst for noen år siden.

Dagen før vårt møte googler jeg filmene som har inspirert Javier. Det er en dyster verden som møter meg. Musikken understreker tomheten, fremmedgjøringen og den sakte filmingen av fraflyttet arkitektur og en jente som passerer foran kamerat gir meg nesten gåsehud. Hvem er denne Javier?

Stille dommedag

– Det er nesten tabu å ta tak i noe så populistisk som jeg gjør: Verdensrommet, dommedag, sorte hull og Mayaenes dommedagsprofeti og kalender som ender i desember 2012, med stor overbevisning fra overtroiske hold om at dette er starten på verdens undergang, samtidig med at jorden trekkes sakte inn i melkeveiens midtpunkt som et sort hull. Jeg griper det nok an på en kvasivitenskapelig måte, og tar ikke stilling i debatten rundt for eksempel mayaene. Jeg skraper nok bare på overflaten når det kommer til temaene, men jeg leser mye på NASAs hjemmesider og all litteratur jeg kommer over innen dette temaet. Allerede på barneskolen husker jeg at jeg skrev en oppgave om Jupiter. Deretter setter jeg fakta sammen til et visuelt formspråk. Selve utførelsen har jeg ikke kontroll på, som i maleriene på lysboksene, den skjer ganske spontant, men jeg kan bearbeide bildene mentalt på forhånd. Det grenser dessuten til kitsch med bruk av slike lysbokser med maleri på, som jeg gjør i de mørke rommene, for å fange tilskuerne. Det er en farlig grunn jeg beveger meg inn på i kunst-Norge, du skal liksom ikke lokke betrakteren inn i verkene slik dag, med visuelle virkemidler. Men jeg vil gjøre motstand mot dette. Invitere inn. To damer på åpningen trodde imidlertid at jeg var en del av denne New Age-bølgen, smiler Javier Barrios der han står rolig midt i dommedagen og sorte hull på Akershus Kunstsenter en mandag i mars. Han er en kontrast til sine verker, så utrolig behagelig å prate med, stille, lyttende, positiv og med en så finstemt energi og vesen. En svigermors drøm. Som viser oss dommedagen. Men utrolig nok en stille dommedag som buldrer i lysboksene. Hvordan kan man skape slike kontraster?

Meksikansk bakgrunn

Javier er født i Mexico, men kom som femåring til Norge da hans mor giftet seg på nytt med en norsk mann. At han skulle gå kunstens vei, var et valg han tok ganske sent i livet. Etter å ha deltatt på ulike kunstfag ved University of Guanajuato i tusenårsskiftet, kom han inn på Einar Granum Kunstfagskole og siden på Kunstakademiet i Oslo og med et ekstra år som utvekslingsstudent i New York. Før Akademiet jobbet Javier også som assistent for kunstnerne Steinar Jakobsen og Mari Slaattelid. Han drev også Melgaards galleri i Oslo, Rod Bianco, i en periode.

– Ved å jobbe for kjente kunstnere fikk jeg se hva som faktisk ventet meg etter skolen. Det kan lett bli en isolert virkelighet på en kunstskole. Min mor sa alltid at jeg måtte gjøre det jeg ville, men hun skjøt seg litt i foten der da lillebror i familien kom hjem og sa at han ville bli kunstner. Vi har ingen kunsttradisjon i familien heller, så den var nok litt vanskelig å svelge, smiler Javier, mens han viser oss starten på utstillingen; lysbokser der han har malt, etter NASA-fotografier av asteroiden The Rock.

– I sommer var det en asteroide som gikk farlig nær oss mellom jordkloden og månen, forteller han. – Dette fikk nok mange til å tenke på vår sårbarhet, og kjenne på frykten for at et fremmed legeme skal treffe jorden og utslette alt liv. Det har skjedd før med dinosaurene.

I neste rom møter en enorm lysboks oss på nesten 3 x 2 meter. Barokke skylignende formasjoner eksploderer i et kosmos i sort, bruntoner og en utrolig blå farge. Teknikken er enkel: Malingen er presset utover med et trykkluft på transparente pleksiglassplater og lyst opp bakenfor. Maleriet er både tradisjonelt og abstrakt som Willhelm Turners landskaper, men lysboksen gir det en original vri. Selv har jeg aldri sett et maleri på denne måten før. På en sokkel foran står en sort hjelm med et lys inne i. Det er som å se inn i et gravkammer.

– Det er en av NASAS treningshjelmer som jeg kjøpt på ebay, forklarer Javier og peker på en annen sortmalt installasjon, der fugeskum velter utover som et monster. En slange er kveilet rundt og rundt, som en syklus, og Javier forteller at det faktisk var det verket han brukte mest tid på for å få det til å ikke velte! I et lite rom er det flere lysbokser, der rette streker og diagrammer over de enorme kreftene peker på romforskernes symboler og tegninger.

Dommedag eller etter dommedag?

– Jeg bruker å si at det bedre å smi på egne løgner enn andres, sier Javier mens han tar en av kunstsenterets keramikerkopper med blomster og kikker inn et av sine sorte hull på lysboksen. Igjen denne kontrasten.

Javiers utstilling kan også oppleves på flere plan. Selv sier han at han føler at mye av samtidskunsten er utilgjengelig, og selv som kunstner er det lenge siden han så en utstilling som ga han noe. I det mørke rommet i andre etasje i den gamle lærerboligen i Lillestrøm, trenger du ikke vite om NASA, dommedager, kunstnerens interesse for verdensrommet siden barneårene eller hans meksikanske bakgrunn. Du kan simpelthen bare sanse, oppleve og undre. Hvis du vil det. Deretter kan du åpne opp for assosiasjonene som kommer smygene.