Multikulturkunstneren / D2

Slik starter historien om Javier Barrios: Én gang på 1970-tallet skulle hans blivende mor reise fra sitt fødeland Guatemala for å delta i bryllupet til en venn i Mexico. Vennen sendte sin bror for å hente henne på flyplassen. Bilturen gikk bra. De to ble et par, og Javier ble etterhvert født. Da han var tre år gammel, røk foreldrenes forhold, og mor og barn flyttet tilbake til Guatemala. Der skulle den lille gutten etterhvert bli introdusert for noe skikkelig eksotisk.

–Jeg husker det så godt. Det var det største mennesket jeg hadde sett! Han så ut som en viking, med blondt hår og skjegg. Og fordi han syntes det var så varmt, gikk han nesten alltid i bar overkropp.

Javier Barrios (35) forteller om den norske mannen som ble morens kjæreste og hans egen stefar. Da Barrios var fem år gammel i 1984, tok vikingen mor og barn med hjem til Norge.

Barrios vokste opp i skogen ved Spikkestad mellom Drammen og Oslo, tre kilometer fra nærmeste nabo. Fantasien ble hans nærmeste venn.

NEW YORK - FLØ. Denne helgen stiller Barrios ut hos Galleri Hugo Opdal på Flø i Møre og Romsdal, etter å ha stilt ut i New York tidligere i vinter. Med seg tar han rundt 40 arbeider, alle laget på det nye atelieret han har hatt i Antigua i Guatemala siden ifjor høst.

– Dette er en helt ny produksjon. Jeg har jobbet med temaet i fire år, og videreutviklet ideen. Jeg føler det er ganske spesielt og engasjerende.

Verkene er i små- og mellomstore formater, laget av plast som er skåret ut. Noe av det er malt på.

– Det har mye med vitenskap og metafysikk å gjøre. Det er prosjektet mitt. Jeg klarer ikke å komme ut av det. Jo mer jeg jobber med det, dess mer dras jeg inn i det. Jo mer jeg jobber med det, dess mindre forstår jeg. Jeg har skjønt at det er dette jeg må fortsette med, sier Barrios.

HJEM, HJEM, HJEM. Han sier han skal «hjem til Norge» for å stille ut. Likevel, når han er i Norge, sier han skal hjem til New York». Når han er der, sier han at han skal «hjem til Guatemala». Sannheten er at alle utsagnene stemmer. Han har atelier alle stedene og veksler mellom de tre kontinentene.

– Når jeg er i Norge, savner jeg dynamikken i New York. I Guatemala er jeg i zen. Jeg er avslappet, det er et herlig klima, men jeg har ikke det sosiale nettverket rundt meg. Etter å ha vært der noen måneder, vil jeg bare møte venner, gå ut og danse, og drikke meg full og prate høl i huet på vennene mine, sier Barrios fra atelieret i Guatemala.

Han tenker seg om et øyeblikk, og ler:
– De kommer nok til å bli fort lei av meg.

EKSOTISK. I skogen ved Spikkestad var Barrios og hans to søsken ifølge ham selv de første utlendingene i området.

På en av de første dagene på skolen, tok rektor søs- kenflokken opp på en scene, fortalte at dette var noen mennesker fra Guatemala, og viste de andre elevene et kart som plasserte det latinamerikanske landet. Det var nok velment, men det gjorde ikke at Barrios følte seg mindre eksotisk. Hjemme snakket familien spansk, engelsk og norsk om hverandre.

– Jeg hadde mange minner fra Guatemala som liten, og personligheten min ble splittet. Jeg fikk en forståelse av andre kulturer, som har vært med meg siden.

Som 15-åring flyttet han ett år til faren i Mexico.

– Jeg hadde behov for en farsfigur på den tiden, og å bli kjent med ham.

Etter året i Mexico, fullførte han skolen i Norge, og som 20-åring bestemte han seg for å bli kunstner. Han gikk på Kunstakademiet fra 2004 til 2007. Da hadde han allerede jobbet som assistent for Steinar Jakobsen, Mari Slaattelid og senere Bjarne Melgaard. Det siste året på akademiet, var et utvekslingsår på School of Visual Arts i New York. For første gang følte han seg med ett hjemme.

– Det var energien. Det var ambisiøse mennesker. Jeg bestemte meg for å flytte dit, men jeg måtte spare opp penger.

ENERGI. Etter akademiet jobbet Barrios fire år på Galleri K. Der lærte han om kunstens kommersielle side. Han innså at han hadde vært naiv, at han trodde kunst var ærlig, at man boltrer seg fritt med den.

–Det er et marked, det er konkurranse, det er investeringer. Jeg vokste mye på den jobben, sier han.

Etterhvert jobbet han med sin egen kunst, og stilte ut som relativt ung kunstner på Rod Bianco, galleriet Bjarne Melgaard er involvert med, og som fortsatt representerer ham i Norge.

–Jeg har alltid hatt sansen for det han har gjort. Hovedkraften hans er energi og ståpåvilje. Javier har en sjelden evne til å bruke det, sier Svein Roar Grande, daglig leder ved galleriet Rod Bianco.

Han mener Barrios har et stort potensial, men at han har jobbet lenge uten å få voldsom mye oppmerksomhet i Norge.

– Han har tidligere vært stilt ut på Rod Bianco til stor interesse, han har tilbud internasjonalt, og får tilbud om utsmykninger og utstillinger

I vinter ble Barrios stilt ut på Outlet Gallery i New Yorks hippe bydel Bushwick. Kurator og gallerist John Silvis la først merke til ham under en internasjonal utstilling for unge kunstnere i Brooklyn.

– Jeg føler at arbeidet hans har mange interessante ideer, som er av stor viktighet. Det handler om miljø, om vitenskap, om kunnskap. Jeg liker også hvordan han uttrykker seg, referansene hans, og også gjennomføringen hans. Det viktigste som tiltrakk meg til arbeidet og installasjonene hans, var at han er veldig presis, og utfører ideene sine veldig godt, sier Silvis.

KOFFERTLIVET. Nylig skrev Javier Barrios under en avtale om å ha et atelier i Morten Viskums Kunstlaboratorium i Vestfossen. Viskum er personlig en av de største samlerne av Barrios, enn så lenge.

– Jeg kan reise til Mexico eller Guatemala og ha et rikt liv, et liv som mine norske venner ikke forstår noe av. Derfor har jeg alltid følt for å komme meg ut til større byer. Jeg har prøvd så mye jeg kan på å bare gli inn i omgivelsene, men en del av meg er norsk, en del meksikansk, og en del guatemalansk. Det eneste stedet jeg har følt meg hjemme, er i New York. Her er folk fra alle verdens steder. De bryr seg ikke om hvor du er fra, men hva du er, og hva du kan bidra med.

Livet i en koffert, plager ham ikke.

–Det eneste jeg vet nå, er at jeg blir i Guatemala gjennom vinteren. Som kunstner har jeg eksibilitet, jeg kan jobbe hvor som helst. Jeg har en stor koffert. I stedet for en leilighet, har jeg atelierer rundt omkring med bomuligheter, forteller han.

– Det funker fint for meg. Det er lettere å leve sånn, enn å lete etter stabilitet og sikkerhet. Uansett har hver eneste leilighet jeg har hatt opp igjennom årene, endt opp som et atelier.

Det var en norsk kompis som først påpekte det på en fest i New York. Den norske siden av Barrios er mild, stille og rolig.

Så begynner han å snakke spansk, og armene trekker med seg resten av kroppen i et olympisk mesterskap i gestikulering.

– Språk endrer personligheten min. Det er brutale overganger kulturelt sett, og store ytterpunkter. Hver gang jeg lander et sted, kommer en egen del av meg selv frem. Jeg er nesten som en forskjellig person, av- hengig av hvor jeg er.

SPRÅKFØLELSEN. Blant samlere som foreløpig har kjøpt verker av Barrios, er blant andre Tor Juul. Han var tidlig samler av kunstnere som Bjarne Melgaard, Vanessa Baird, Per Barclay, orbjørn Søren- sen, Sverre Wyller, Sven Påhlsson, Eline Mugaas og Ole Jørgen Ness.

Likevel venter Barrios på et gjennombrudd i Norge.

– Jeg føler ikke at jeg er blitt lagt merke til i Norge ennå. Kunsten min er blitt tatt bedre imot i USA enn i Norge. Jeg vet ikke hvorfor, men det hadde vært interessant å finne ut hvorfor det er sånn. Jeg er nok en kunstner som er litt på siden, og det er derfor jeg måtte ut.

Han rekker ikke å hvile for lenge, etter at han denne helgen åpner utstillingen på Flø. Derfra går turen rett til Dallas i USA, hvor han har fått i oppgave å utsmykke lobbyen i en nyoppusset skyskraper fra 1980-tallet.

– De prøver å skape et sentrum for teknoselskaper som de ønsker skal ytte dit, så de vil skape et miljø. De spurte om jeg kunne komme med et forslag til lobbyen som illustrerer teknobransjen, forteller han.

– Det er et tegn på at ting går i riktig retning; nå blir jeg invitert på utstillinger, slipper å strebe så mye for å få i gang utstillinger. Jo mer har gått min egen vei, dess mer er jeg blitt kontaktet – de kommer til meg.