Article / Aftenposten / prosess
Javier Barrios ante ikke hva han ville da han begynte å studere kunst. Fascinasjonen for verdensrommet ble redningen.
En kald februarkveld i 1986 flyr en lysende kule over himmelen. Syv år
gamle Javier Barrios opplever sin andre norske vinter på Røyken i
Buskerud. Fra huset i skogen ser han Halleys komet, som viser seg for
menneskene for første gang på 76 år.
– Jeg husker det veldig godt, det var så nært å se den med egne øyne. Jeg begynte å tenke på hva som var der ute, og hvert eneste spørsmål førte til nye. Hvor kommer den fra? Hva er den laget av? Hvor skal den?
Barrios visste det ikke da, men mange år og flytteturer senere skulle fascinasjonen for verdensrommet bli hans kunstnerkarriere.
Kaos i atelieret
– Det er egentlig helt rent her til vanlig, sier Javier Barrios (39) på vei inn i atelieret.
Det er det ikke nå. Omriss etter dryppmalte plater dekker gulvet. På store stativer henger borreplanter til tørk.
Ved vinduet har han installert en provisorisk lakkboks for ikke å sjenere de andre kunstnerne som holder til her på Vestfossen Kunstlaboratorium.
– Jeg har aldri skjønt meg på kunstnere som gjør én ting om og om igjen.
Han vil helst utforske nye ting. Slik har det vært siden han kom inn på Kunsthøgskolen, få år etter at han tok opp en pensel første gang.
«Schizofreni-stempel»
Kunsten oppdaget han først i Mexico. De hadde ikke snakket sammen på 13 år, da Barrios bestemte seg for bli kjent med faren sin.
– Jeg var veldig bestemt på å finne ut hvem han var. Han var livredd, og følte nok skyld for at han ikke hadde vært til stede. Det var kjemperart å bo sammen med en fremmed person, forteller han.
Etter videregående bodde Barrios der i tre år. Faren var fortsatt ikke så interessert i å være far, viste det seg. Men i familiens glassblåserverksted fikk Javier Barrios prøve å lage noe med hendene.
– Jeg ble kjent med andre kunstnere der, og så falt brikkene bare på plass. Jeg fotograferte, og begynte å tegne og male.
To år med kunstskole senere, kom han inn på Kunstakademiet. Den unge kunststudenten utforsket alle mulige materialer og temaer.
– Samme professor kom innom jevnlig for å veilede, men jeg skiftet uttrykk fra uke til uke. Jeg fikk nok et «schizofreni-stempel». Så jeg bestemte meg for å ta tak i noe som interesserte meg.
Mareritt om jordens undergang
Det er lett å se i dag. Alle de halvferdige verkene handler om verdensrommet, sivilisasjon og forfall. Den følelsen han fikk av Halleys komet er der enda.
– I 2012 tok jeg utgangspunkt i noen asteroider som kom veldig nær jorden. Senere fikk jeg høre av en lærer at flere skoleelever hadde fått mareritt om jordens undergang av utstillingen, smiler han.
I september skal verdensromkunsten til tre utstillinger i Bærum, Ålesund og Tønsberg. I november har han separatutstilling i Oslo.
Han viser frem et begynnende landskap av lag på lag med oljemaling som strykes på og tørkes av igjen.
– Det er inspirert av nærbildene fra månelandingen.
Tror måneturisme blir vanlig
En dag får Barros kanskje muligheten til å se landskapet med egne øyne. De første "måneturistene" med Elon Musks romprogram Space X er allerede klare: En japansk milliardær og åtte kreative mennesker som skal «lage noe» etter turen.
– Jeg ville blitt med! Eller, det er noe som har forandret seg etter at jeg ble pappa. Nå er jeg litt i tvil.
Barrios må tenke.
– Det hadde vært fantastisk å reise dit uten å gjøre noe. Jeg ville bare brukt alle sansene, forsøkt å ta inn øyeblikket. Og kanskje tatt en selfie til Instagram, ler han.
Én ting er han ikke i tvil om: Når datteren på syv måneder er voksen, er måneferder også mer dagligdags.
– Jeg tror alle har godt av å se hvor skjøre vi er. De som har vært der ute snakker om hvor sårbart det er å se atmosfæren som beskytter oss fra verdensrommet og gjør at vi i det hele tatt kan være her. Det gjør noe med oss, å se hvor tynn den linjen er, sier han.
